Hopp til innholdet

2. søndag i treenighetstiden (II)

    Tekstrekke II

    Salme 67,1–8 (Salme 67,2–6)

    1 Til sangmesteren. Med strengespill. En salme. En sang. 2 Gud, vær oss nådig og velsign oss; han la sitt åsyn lyse hos oss! – Sela – 3 så din vei blir kjent på jorden, din frelse blant alle hedninger. 4 Folkene skal prise deg, Gud! Folkene skal prise deg, alle sammen. 5 Folkeslag skal fryde seg og juble. For du dømmer folkene med rettferd, og folkeslagene på jorden leder du. Sela. 6 Folkene skal prise deg, Gud! Folkene skal prise deg, alle sammen. 7 Landet har gitt sin grøde. Gud, vår Gud, vil velsigne oss. 8 Gud vil velsigne oss, og alle jordens ender skal frykte ham.

    Gal 3,23–29

    23 Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. 24 Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. 25 Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. 26 Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. 27 For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. 28 Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. 29 Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.

    Joh 3,26–36 (Joh 3,26–30)

    26 Og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi, han som var hos deg på den andre siden av Jordan, han som du vitnet om, se, han døper, og alle kommer til ham. 27 Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. 28 Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran ham. 29 Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. 30 Han skal vokse, jeg skal avta. 31 Han som kommer ovenfra, er over alle. Den som er av jorden, er jordisk og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle. 32 Han vitner om det han har sett og hørt, og ingen tar imot hans vitnesbyrd. 33 Den som har tatt imot hans vitnesbyrd, har stadfestet at Gud er sanndru. 34 For han som Gud har utsendt, taler Guds ord. For Gud gir ikke Ånden etter mål. 35 Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. 36 Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

    26 Καὶ ἦλθον πρὸς τὸν Ἰωάννην καὶ εἶπονN αὐτῷ, Ῥαββί, ὃς ἦν μετὰ σοῦ πέραν τοῦ Ἰορδάνου, ᾧ σὺ μεμαρτύρηκας, ἴδε οὗτος βαπτίζει, καὶ πάντες ἔρχονται πρὸς αὐτόν. 27 Ἀπεκρίθη Ἰωάννης καὶ εἶπεν, Οὐ δύναται ἄνθρωπος λαμβάνειν οὐδέν,N ἐὰν μὴ ᾖ δεδομένον αὐτῷ ἐκ τοῦ οὐρανοῦ. 28 Αὐτοὶ ὑμεῖς μαρτυρεῖτεN ὅτι εἶπον, ΟὐκN εἰμὶ ἐγὼ ὁ χριστός, ἀλλʼ ὅτι Ἀπεσταλμένος εἰμὶ ἔμπροσθεν ἐκείνου. 29 Ὁ ἔχων τὴν νύμφην, νυμφίος ἐστίν· ὁ δὲ φίλος τοῦ νυμφίου, ὁ ἑστηκὼς καὶ ἀκούων αὐτοῦ, χαρᾷ χαίρει διὰ τὴν φωνὴν τοῦ νυμφίου· αὕτη οὖν ἡ χαρὰ ἡ ἐμὴ πεπλήρωται. 30 Ἐκεῖνον δεῖ αὐξάνειν, ἐμὲ δὲ ἐλαττοῦσθαι.

    31 Ὁ ἄνωθεν ἐρχόμενος ἐπάνω πάντων ἐστίν. Ὁ ὢν ἐκ τῆς γῆς, ἐκ τῆς γῆς ἐστιν, καὶ ἐκ τῆς γῆς λαλεῖ· ὁ ἐκ τοῦ οὐρανοῦ ἐρχόμενος ἐπάνωN πάντων ἐστίν. 32 ΚαὶN ὃ ἑώρακεν καὶ ἤκουσεν, τοῦτο μαρτυρεῖ· καὶ τὴν μαρτυρίαν αὐτοῦ οὐδεὶς λαμβάνει. 33 Ὁ λαβὼν αὐτοῦ τὴν μαρτυρίαν ἐσφράγισεν ὅτι ὁ θεὸς ἀληθής ἐστιν. 34 Ὃν γὰρ ἀπέστειλεν ὁ θεός, τὰ ῥήματα τοῦ θεοῦ λαλεῖ· οὐ γὰρ ἐκ μέτρου δίδωσιν ὁN θεὸς τὸ πνεῦμα. 35 Ὁ πατὴρ ἀγαπᾷ τὸν υἱόν, καὶ πάντα δέδωκεν ἐν τῇ χειρὶ αὐτοῦ. 36 Ὁ πιστεύων εἰς τὸν υἱὸν ἔχει ζωὴν αἰώνιον· ὁ δὲ ἀπειθῶν τῷ υἱῷ, οὐκ ὄψεταιB ζωήν, ἀλλʼ ἡ ὀργὴ τοῦ θεοῦ μένει ἐπʼ αὐτόν.

    NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: οὐδέν ♦ οὐδὲ ἓν NVariant with NA/UBS: μαρτυρεῖτε ♦ μοι μαρτυρεῖτε NVariant with NA/UBS: Οὐκ ♦ [ὅτι] Οὐκ NVariant with NA/UBS: οὐρανοῦ ἐρχόμενος ἐπάνω πάντων ἐστίν ♦ οὐρανοῦ ἐρχόμενος [ἐπάνω πάντων ἐστίν] NVariant with NA/UBS: Καὶ ὃ ♦ Ὃ NVariant with NA/UBS: ὁ θεὸς τὸ ♦ τὸ BVariant with other Byzantine MSS: ζωήν ♦ τὴν ζωήν

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Døperens siste vitnesbyrd om Jesus (3,25–30)

    Johannes forteller at det oppsto en tvist mellom Døperens disipler og en jøde om en eller annen renselsesskikk. (Noen håndskrifter sier «jødene» i stedet for «en jøde».) Dette passer godt inn i bildet av det vi vet om det religiøse livet i disse traktene og på denne tiden. Utgravningene av klosteret i Qumran – som lå knapt halvannen kilometer fra Jordan der Johannes døpte – har vist at renselsesskikkene spilte utrolig stor rolle innenfor den sekten som hadde sitt sentrum her. Døperens disipler kommer altså til sin mester for å spørre ham, men underlig nok snakker de ikke om selve stridsspørsmålet. Dette er så forvirrende at atskillige lærde har villet endre teksten og foreslått at «en jøde» må være en feilskrivning, eller en tilsiktet tillemping av ordet «Jesus». På denne måten blir teksten lettere å forstå – men endringen har ingen støtte i håndskriftene.

            I hvert fall får vi vite at det fantes disipler av Døperen som kjente seg ille berørt av at Jesus hadde så stor fremgang. De ville ikke at Johannes skulle bli stilt i skyggen av ham. Men Døperen svarer at akkurat slik må det skje. Også dette kommer fra Gud. Forløperens tid nærmer seg slutten. Brudgommen er kommet. Bruden er Guds folk. I Det gamle testamente var brudgommen Gud selv. Her er det Sønnen. «Brudgommens venn» kaltes den som gjorde forberedelsene og ordnet i stand bryllupet. Det hadde Døperen nå gjort. Nå sto han der og lyttet etter brudgommens røst. Kanskje tenker Døperen på den stund da opptoget nærmer seg bryllupsgården, og brudgommens venn står og venter ved porten. Når han gjenkjenner sin venns stemme, gleder han seg av hjertet over hans lykke. Og så avslutter Døperen med et ord som kan brukes om ethvert ekte forhold mellom en mester og hans disippel. Det følger regelen om at «han skal vokse, jeg skal avta.»

    Ingen kan måle seg med Sønnen (3,31–36)

    Hvem er det som taler i dette avsnittet? Det kan være Døperen. Det kan også være evangelisten selv. Johannes ville formodentlig ha svart: Slik sier vi at det er begge to, og dessuten alle som har forstått hvem Jesus var.

            Saklig sett er dette stykket en sammenfatning av det som forkynnes i hele kapitlet. Jesu enestående og uforlignelige stilling i menneskeheten beror på at han er kommet ovenfra, fra himmelen. Alle andre mennesker er jordiske, innføyd i den skapte natur. Alt det vi vet og alt det vi sier bærer preg av dette. Vi kan kjenne det vi ser og hører og har forbindelse med. Men gjennom Jesus har Gud selv talt og latt oss få vite noe vi aldri kunne ha fått kjennskap til på noen annen måte. Og nettopp derfor blir hans vitnesbyrd avvist. Dette er syndens innerste vesen: Mennesket er seg selv nok. Vi vil selv bestemme hva vi skal tro. Men å tro er å ta imot Jesu vitnesbyrd. Det er å gi Gud rett, å erkjenne at han taler sant. Johannes bruker et ord som betyr å sette sitt segl under et dokument til tegn på at man vet at det er gyldig, og at man har tenkt å rette seg etter det.

            Setningen: «Gud gir [Jesus] Ånden i fullt mål» innebærer at Jesus eier Ånden på en måte ingen profet eller apostel før ham har gjort. Men i noen håndskrifter mangler ordet «Gud», og teksten kan da muligens gjengis slik: «Han taler Guds ord og skjenker Ånden i fullt mål». Det sikter i så fall til at Jesus er den som skjenker Ånden, noe bare han kan gjøre. I «fullt mål» står som oversettelse av et uvanlig uttrykk som ordrett betyr «ikke etter mål».

            Til slutt sammenfattes det hele: Gud har villet at alt skal være avhengig av Sønnen, som han elsker og likevel ofrer for verdens skyld. Å tro på ham betyr å eie evig liv. Men hvis man avviser ham, får man ikke «se livet». Da forblir man under Guds vrede som hviler over den verden som har gjort opprør mot ham – den verden han allikevel elsker og ønsker å frelse. Her ligger alvoret i å avvise Jesus; det er Guds kjærlighet man viser fra seg.